Med altfor tunge sekker og flere tonn av turglede, suste vi gjennom Hallingdalen en tirsdag morgen. Kaffen dampet i fra midtkonsollen, og morgensola blendet enhver bilist. Denne turen hadde vi sett frem til i omtrent et år. Ventetiden var endelig over, og etter en gjeng 5-minuttere for å strekke på labbene og et relativt kvalmende besøk hos en viss amerikansk ferdigmatkjede, var vi omsider fremme på plassen som ble vårt utgangspunkt for turen. Etter å ha gått 4,5 kilometer i tidenes regnvær, kom endelig åtte gjennombløte karer fram til hytta som var leid for seks dager. Uten strøm og vannet som kom fra springen ble hentet fra en iskald brønn et eller annet sted i landskapet. Med tørre ullsokker på beina, fikk alle gutta plassert seg i stua. Endelig var vi fremme. Endelig var vi på turen. Turen som vi hadde gledet oss til i lang, lang tid. En såkalt «hikkas» måtte til, enten det var Jameson, The Fat Trout eller «Tyrker’n». Akkompagnert av NRK P1.
Men hverken en «hikkas» eller P1 klarte å legge en demper på fiskelysten. Med blikkstille vann og mygg i samtlige åpninger på øvre del av kroppen, dro vi oss ut i de timene som var igjen av lys. Trua var stor med gode mengder fjærmygg, vårfluer og en og annen døgnflue på vannet, men det ble med saftige vak den første kvelden. Skuffelsen var fraværende. Vi skulle jo trossalt være på plassen i seks hele dager.
Vi våknet opp til regn neste dag, men som alle turmennesker alltid skal understreke: Det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær. Og vi hadde ikke dårlige klær. Dekket av Gore-tex, neopren og ull fra topp til tå, marsjet vi ut i regn og vind. Som kjent skifter været på Hardangervidda raskere enn Lucky Luke klarer å trekke pistolen sin. Men forberedte som vi var, holdt vi oss utendørs store deler av dagen. Vi kastet, og kastet, og kastet, og kastet. Hele dagen.
Det skulle ikke bli før på torsdag kveld, at fisken skulle gi tegn fra seg. Jeg (Kristian) stod alene og fisket ved en plass jeg hadde sett stor fisk tidligere. Det blåste noen få meter i sekundet. Nesten vindstille. Det knitret litt i hetta av regnet som falt. Plutselig hører jeg et brøl noen hundre meter lengre bort. Eller, det minnet mer om barnegråt, enn brøl. Jeg trodde med det samme at Haakon hadde kappet av seg et lem. Det var i alle fall det første som falt meg inn. Jeg sveivet inn lina kjapt, og småløp bort til den hylende ungen. Jeg tittet opp en gang i blant for å løpe i riktig retning, og da fikk jeg se han strakk armene i været. Armene var i alle fall i god behold, og jeg forstod at det var ingen skade skjedd. Jeg rundet toppen bak odden der han stod, og fikk øye på kanskje det vakreste jeg har sett på lang tid. En nydelig feit ørret på 1,3 kg. Tilbake på hytta med mengder av ny motivasjon og fiskelyst, ble «trua» økt betraktelig da Jonnis også hadde dratt opp en prikkete doning på flotte 750 gram i andre enden av vannet. God stemning på torsdagskvelden.
På fredag ble mannskapet redusert fra åtte mann til fem. Kristoffer, Andreas og Magnus reiste hjemover for å ta fatt i andre ferieplaner. Vi fem gjenværende strammet oss opp for å virkelig få fatt i storørreten. Noen dro ut i båt, mens andre vandret hvileløst rundt omkring. Dessverre ble det med de to fiskene.
Selv om skravlingen i hytta stort sett var mer spennende enn selve fisket, så er vi nok alle enige om at det var en fantastisk tur. Det tok ikke lang tid før ønsket om retur dunket i bakhodet. Det blir flere muligheter! Og ikke minst vil vi takke Jon Inge og Jan Rune for hyggelig selskap i hytta. Håper vi ses igjen!
Kristian / High Five Fishing
highfivefishing.wordpress.com 
En kommentar om “Hardangervidda”